1885

Frå Wikiquote

1884 - 1885 - 1886

1885 var eit år i 1880-åra.

Sagt om 1885[endre]

Sagt i 1885[endre]

Opphavleg tekst:


«June falls asleep upon her bier of flowers;
In vain are dewdrops sprinkled o'er her,
In vain would fond winds fan her back to life,
Her hours are numbered on the floral dial.»


Informasjon
Opphav: Lucy Larcom

Kjelde:«The Death of June» (dikt)
År: 1885

Stikkord
juni
død
blomar
dogg
vind
klokker

Juni sovnar inn på båra si av blomar;
utan verknad vert doggdråpar spreidde over,
utan verknad viftar kjærleg vind nytt liv i ho,
timane hennar er talde på blomeuret.

Juni av Hans Thoma.


Juni sovnar inn på båra si av blomar;
utan verknad vert doggdråpar spreidde over,
utan verknad viftar kjærleg vind nytt liv i ho,
timane hennar er talde på blomeuret.

  Lucy Larcom



Teke frå Wikikilden

Informasjon
Opphav: Lev Tolstoj

Kjelde:«Der det er kjærleik, der er Gud.» (novelle)
Opphavleg mål: Russisk
År: 1885
Kontekst: Omsett av Arne Garborg i 1897.

Stikkord
fottøy
støvlar
skomakarar
handverk
stoltheit
kjennskap
meisterverk
«Martin Avdéjitsch var skomakar. Han hadde leigt seg eit lite kjellarrom med eit par smaa vindaugo ut til gata. Gjenom glaset kunne han sjaa folk gaa att og fram, og endaa kjellaren laag so djupt ned i jordi, at ein berre saag føterne paa dei som gjekk framum, so kjende Martin dei likevæl paa styvlarne. Han hadde budt lenge paa same staden, og det var ikkje mange styvlpar han ikkje hadde lote bøtt minst eit par gonger. Sume hadde han halvsola, og sett støytar paa andre, og sidan totte han reint hugnad i aa fylgja meisterverki sine ute paa gata.»


«Martin Avdéjitsch var skomakar. Han hadde leigt seg eit lite kjellarrom med eit par smaa vindaugo ut til gata. Gjenom glaset kunne han sjaa folk gaa att og fram, og endaa kjellaren laag so djupt ned i jordi, at ein berre saag føterne paa dei som gjekk framum, so kjende Martin dei likevæl paa styvlarne. Han hadde budt lenge paa same staden, og det var ikkje mange styvlpar han ikkje hadde lote bøtt minst eit par gonger. Sume hadde han halvsola, og sett støytar paa andre, og sidan totte han reint hugnad i aa fylgja meisterverki sine ute paa gata.»   Lev Tolstoj